PÅ KINO 9. NOVEMBER 2022: Den første «Black Panther» slo an med sin fantasifulle skildring av en afrofuturistisk supermakt med overlegen politisk, teknologisk og militær tyngde. Oppfølgeren preges selvsagt av at kong T’Challa, selveste Black Panther, av naturlige årsaker mangler. Heldigvis er det nok av sterke figurer igjen i persongalleriet til å føre drømmen om Wakanda videre.
Regissør Ryan Coogler greier igjen å fortelle en underholdende superhelt-historie med et distinkt uttrykk som fremdeles skiller Black Panther fra andre deler av Marvel-universet. Coogler og Joe Robert Coles manus inneholder riktignok av noen svake elementer som gir liten mening, om man velger å tenke over hva man faktisk blir fortalt.
«Black Panther: Wakanda Forever» har imidlertid fremdeles et fortrinn med sin sterke identitet og definitive egenart. Den kan også skilte med spektakulære visuelle kvaliteter med digitale effekter av ypperste sort, noen av dem produsert av norske Storm Studios. Derfor er dette en film som sparker fra seg med «black power».
ANMELDELSE: Skrekkfilmen «Terrifier 2» er utspekulert grotesk og makaber
Avdekker ny og ukjent trussel
Mange har lurt på hvordan denne oppfølgeren skulle håndtere T’Challas bortgang etter skuespiller Chadwick Bosemans død i 2020. Dette gjøres unna i løpet av filmens første minutter, og både dronning Ramonda (Angela Bassett) og prinsesse Shuri (Letitia Wright) tynges naturlig nok av sorgen over sønnen og brorens død.
Samtidig blir et amerikansk forskningsskip angrepet av ukjente styrker idet de finner vibranium på havbunnen, den første kjente forekomsten av det verdifulle meteormineralet utenfor Wakanda.
For å forhindre at andre får tilgang til stoffet som hele deres eksistens avhenger av, sender Dronning Ramonda både prinsesse Shuri og general Okoye (Danai Gurira) til USA for å finne Riri Williams (Dominique Thorne), den unge oppfinneren av detektoren som ble brukt til å finne vibraniumet.
Oppdraget avdekker imidlertid en ny og ukjent trussel fra det undersjøiske riket Talokan, ledet av Namor (Tenoch Huerta), en mutant som blant annet har ankelvinger som ikke virker helt troverdig dimensjonerte.
Lever ikke opp til alle forventninger
Namor er kanskje denne filmens «bad guy», men også han beskrives som et produkt av den hvite manns imperialistiske ugjerninger, et sentralt bakteppe for begge «Black Panther»-filmene. Selv Martin Freemans milde CIA-figur Everett K. Ross tituleres på et tidspunkt som «kolonialist».
Filmen tematiserer de åpne sårene som er påført tidligere kolonistater etter flere århundrer med undertrykkelse, og hvordan deres identitet nå styrkes med knyttede never.
Dette gir «Wakanda Forever» unektelig en pondus som ikke så mange andre Marvel-filmer kan skilte med, men den har også noen fortellertekniske svakheter som jeg stusser over.
Wakanda skal forestille å være verdens mektigste stat, blant annet med overlegen teknologi, men i denne filmen fremstår de som et lilleputtland med sterkt begrensede ressurser og strategiske ferdigheter. De er blant annet ute av stand til å beskytte seg når en håndfull krigere går til angrep mot deres hemmelige by, og de sender ett eneste skip til det avslu*ttende klimakset.
Dette er kanskje en overdrevet kritisk holdning til en superheltfilm som tross alt underholder stødig, men «Black Panther: Wakanda Forever» lever ikke helt opp til alle forventninger når det gjelder det fortellertekniske.
ANMELDELSE: «Enola Holmes 2» er et akkurat passe underholdende mysterium
Respektabel oppfølger
Filmens aller beste bestanddel, er Letitia Wrights hovedrolle. Hun formidler sterkt og effektivt både sorgen og raseriet som prinsesse Shuri retter mot seg selv fordi hun ikke klarte å redde broren. Samtidig blir hun satt på en prøve når det blir klart at Wakandas fremtid kanskje hviler på hennes skuldre.
I det sterkt kvinnedominerte ensemblet er Angela Bassett nesten i overkant adelig og myndig som dronningen, mens Dominique Thornes rolle som studenten Rori i langt større grad kunne vært publiku*ms øyne inn i gjenoppdagelsen av Wakanda.
Det er fremdeles et spennende rike, preget av en slags naturbasert sci-fi-teknologi med både jord og vann som viktige elementer, men denne filmen beskriver ellers Wakanda som et sted man har vært på før, uten flere store oppdagelser og overraskelser på lur.
«Black Panther: Wakanda Forever» har heller ikke helt den samme nerven og tyngden som sin forgjenger, men er likevel god nok til å være en respektabel oppfølger, og har i tillegg en rørende hyllest til Chadwick Boseman som virker helt på sin plass.
Man kan også være trygg på at det kommer mer, for slu*tten på rulleteksten proklamerer at «Black Panther will return». Det kan være lurt å henge med i rulleteksten, for et mulig tegn på hva fortsettelsen kan inneholde.
Endret 10.11.2022: Parentesen «(hvorfor den ekstremt skjeve kjønnsbalansen?)» er fjernet fra teksten, da formuleringen var lite gjennomtenkt.
